Jeg er en norsk billedkunstner som hovedsakelig jobber med fotografi, video og installasjoner. Mine arbeider kretser om en utforsking av naturen, biologi, psykologi, spørsmål knyttet til identitet, men også sosiale og politiske forhold.

Da jeg den 28. februar 2020 satte meg på flyet fra Oslo til Berlin, hadde jeg ingen anelse hva som ventet oss, hva slags unntakstilstand og konsekvenser den kommende koronapandemien ville føre med seg, en total shutdown av samfunnet. Bare en uke etter at jeg hadde kommet til Berlin, hadde viruset spredt seg både til Norge, Tyskland og andre europeiske land, og det hersket en ganske panisk stemning. Grensene begynte å stenge, folk var redde, jeg ble redd,. På min norske mobil som var koblet til en tysk telefonselskap, skiftet plutselig nettforbindelsen til “BleibZuhause” (blihjemme) og senere til “Bleibgesund” (holddegfrisk).

Den første måneden var en veldig utfordrende periode for meg, da blant annet flere av mine utstillinger ble utsatt. Restriksjonene som handlet om avstand og fysisk kontakt gjorde det dessuten umulig for meg å gjennomføre de foto- og videoopptakene jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg ville så gjerne jobbe, men satt fast i det jeg opplevde som en håpløs situasjon. Jeg ville ikke forlate min tyske kjæreste, så jeg måtte ta et vanskelig valg som gjorde det høyst usikkert når jeg fikk se familie og venner i Norge igjen.

Etter en slags ufrivillig dvale bestemte jeg meg for å forsøke å tenke annerledes, lage andre prosjekter enn det jeg hadde planlagt og vanligvis gjør. Det var da ideen oppstod om å forsøke å produsere et foto- og videoprosjekt om de hjemløses situasjon under koronapandemien.

En kveld oppsøkte jeg en hjelpeorganisasjon som heter Berliner Tiertafel e.V. De deler ut mat og klær, hovedsakelig til hjemløse med dyr, ved jernbanestasjonen Bahnhof Zoo. Der traff jeg Manuell. Han har bodd på gaten i om lag tre år og oppholdt seg i ulike tyske byer, før han bestemte seg for å gå fra Hamburg til Berlin til fots for ca ett år siden. Vi kom godt overens, og jeg fortalte om mine planer om et prosjekt om de hjemløses situasjon. Jeg spurte om han kunne tenke seg å være assistent for prosjektet. Det ville han veldig gjerne.

Uten Manuell og hans iherdige innsats for å finne hjemløse som ville delta i prosjektet, ville jeg ikke kunnet realisert det. Han var min døråpner til en verden som var komplett ny og ukjent for meg og bistod meg også med å formulere spørsmålene jeg gjerne ville stille de ulike hjemløse.

Se: www.perchristianbrown.com for nærmere info om prosjekter og kunstnerisk praksis.

Per Christian Brown, Berlin, 12. juli 2020